Av og med Karl Ove Knausgård
Så mye av det man lærer om og forventer av verden finner sted når man vokser opp. Det er som en kurs settes de første årene, som man resten av livet følger og holder fast ved, mens omgivelsene rundt endrer seg. Jeg vokste opp på slutten av sytti- og begynnelsen av åttitallet. Det betyr at jeg synes at det egentlig er unødvendig med flere enn én TV-kanal, og at jeg foretrekker å se på TV på et ordentlig TV-apparat. Det betyr at jeg aldri skyper, å se ansiktet til den man snakker med på telefonen finner jeg skremmende og naturstridig, noe som tilhører framtiden, og ikke den verden jeg lever i. Det betyr også at Russlands aggressive utenrikspolitikk ikke er noe fremmed og noe jeg frykter, men tvert imot representerer en gjenopprettelse av den gamle terrorbalansen mellom øst og vest, som jeg finner trygghet i. Det betyr at jeg alltid bestiller svart traktekaffe når jeg er på kafé, uansett hvor mange priser baristaen der har vunnet. Og det betyr at jeg er skeptisk til jazz, og til folk som liker jazz.
Da jeg var åtte år, begynte punken å gjøre seg gjeldende i England. Og da jeg var ni, ti, elleve og tolv var det postpunken som dominerte musikkscenen. Den musikken jeg vokste opp med var av band som The Clash, The Police, The Jam, Kjøtt, The Aller Værste, De Press. I seg selv behøvde ikke det å høre på disse bandene å føre til noen innsnevring, tvert imot; musikk er musikk, kan man tenke, og alle må begynne et sted. Men var man ung og interessert i disse bandene i Norge på 1980-tallet, var veien kort til musikkavisene. Og i musikkavisenes verden var jazz selve fienden. I musikkavisenes verden, og dermed i verdenen til alle unge menn og kvinner som tok sin punk- og postpunkmusikk alvorlig, representerte jazzen alt man var imot. Jeg trodde på alt jeg leste i de avisene. Alt de likte, likte jeg, alt de ville, ville jeg. Og det de først og fremst hadde imot jazzen, var at de som spilte den, var flinke. Flinkiser, ble de kalt, og det var det verste man kunne bli kalt i alternative musikkmiljøer på åttitallet. Det høres jo litt merkelig ut med dagens ører; hva i all verden er galt med å være god til det du gjør? Ingen ville drømme om kritisere en snekker for å være en flinkissnekker eller en frisør for å være en flinkisfrisør. Kanskje enda mindre en hjernekirurg for å være en flinkiskirurg. Men for en gitarist var faktisk flinkisgitarist det verste man kunne bli kalt. For å forstå hvordan det hang sammen, må man vite at det ikke var «dårlig» eller «talentløs» som var det motsatte av flinkis, men «ekte».
Punkens grunntanke var at alle, hvem, som helst, uansett musikalske forutsetninger, skulle kunne lage musikk og spille. Det innebar en slags demokratisering av musikken, og bygde ned den enorme avstanden mellom artistene og publikum. Det førte til en slags primitivisme, og under den skjulte seg ingenting annet enn en romantisk forestilling om at det ekte var det samme som det umiddelbare, det direkte og det opprinnelige, det som ennå ikke var ødelagt av kulturen. «Teknikk» var et skjellsord, det var noe tillært, noe mekanisk og maskinelt. Skalaer, noter og arrangeringvar bare noe som stod i veien for det ekte, og i det bildet fikk jazz representere det motsatte, som noe kunstferdig, uegentlig, duksaktig, som musikk for musikkens skyld. Punken handlet om frihet, og om en kvisete engelsk tenåring som ikke kan noter og knapt aner hva en skala er, er den som definerer musikalsk frihet, er jazz innbegrepet av det ufrie og bundne, noe som er fanget i seg selv og som for lengst har sluttet å kommunisere annet enn det. Når man har fått denne holdningen servert på alle tenkelige måter gjennom oppveksten, sitter den i ryggmargen, selv tretti år senere. Og er det egentlig ikke noe i den? Er ikke jazz bare en sofistikert lek med lyder av musikere som er så flinke og som befinner seg på så høyt musikalsk nivå at det enkleste, det sanneste og det mest egentlige er alt for banalt for dem? Slik kan man se det. Men man kan også se det nøyaktig motsatt. For er det noe jazzen handler om, så er det musikalsk frihet. Og for å bli fri musikalsk sett, må man beherske sitt instrument til det fullkomne, må man ha spilt og øvd og repetert i tusenvis av timer, for det er først da, når man er så flink at man ikke lenger behøver å tenke på hva man gjør, når instrumentet ikke lenger finnes i bevisstheten, men bare musikken, at store ting kan begynne å skje, og at den egentlige friheten kan oppstå. Slik er det i alle kunstarter. All kunst, om det nå er musikk, maleri, dans eller litteratur, handler om det samme. Det handler om å være i det, om å være i musikken, maleriet, dansen eller litteraturen, og for å komme dit, må man ha øvd så mye, være så flink og beherske selve håndtverket så godt at det på et visst tidspunkt bare forsvinner: først da kan man uttrykke noe vesentlig gjennom det. Kunsten er å få teknikken til å forsvinne. Punken må ha vært uutholdelig banal og primitiv i seg selv, men det den representerte, finnes i alle kunstarter, i motsetningen mellom det direkte, det uformidlede rå og ekte, og det sofistikerte, teknisk fullkomne. Den danske filmskaperen Lars von Trier er så flink og teknisk fullkommen at det gjør vondt. Ja, han er faktisk så flink at han forstår at det er et problem, så når han skrev manuset til Antichrist, lukket han seg inn på et rom og drakk seg full. Han ville bli fri. Et kanskje enda bedre eksempel er forskjellen mellom Bjarne Melgaard og Vebjørn Sand. Hvilke bilder er frie, Bjarne Melgaards eller Vebjørn Sands? Dypest sett handler dette om risiko. For hvis du er flink til noe, og det du gjør, er av høyeste kvalitet, er det en stor trygghet i å holde seg til det. Da blir du beundret og får masse igjen for alle timene du har lagt ned. Men å lære seg noe til fullkommenhet, og så bare kaste det fullkomne ut gjennom vinduet? Det krever mot. Og den risikoen og det motet er jazzens vesen, dens innerste kjerne. Det som gjør jazzen spesiell, er at den ikke er ferdig på forhånd, ikke er innstudert slik som en klassisk konsert, og heller ikke kan kan gjøres om igjen, slik et dikt eller maleri kan, men at den oppstår der og da, mellom musikerne på scenen og publikum i salen. Da handler det ikke lenger om å vise fram noe man har laget, det handler om å lytte, til seg selv og til de man spiller med, og det handler om å ta inn stemningen og det som skjer i salen, glemme seg selv og være helt og fullt tilstede i øyeblikket og i musikken, og ut i fra det skape noe helt nytt, som aldri har eksistert før, og som aldri vil eksistere igjen. Mitt favorittsitat om musikk er av forfatteren Rainer Maria Rilke, han skriver et sted at musikken løfter oss opp – og det kunne alle ha sagt, men så føyer han til noe annet, som er det vesentlige: at den så legger oss ned på et helt annet sted.
Det er det den ekte musikken gjør, løfter oss opp og legger oss ned et helt annet sted. Det er for å gi oss den opplevelsen at Vossa Jazz 2015 nå åpner.
