Opningstale 2017

Av og med Erlend O. Nødtvedt:

et ukatalogisert lydbånd i en avlagt kasse

på loftet i Arne Bjørndals samlinger på Griegakademiet

er nettopp gjenfunnet

Ljøsnahallingen er gjenfunnet

og hvis Ljøsnahallingen ikke går inn under det utvidede jazzbegrepet

så går ingenting under det utvidete jazzbegrepet

er jazzbegrepet utvannet

det er i hvert fall fuktig

der det flyter

gjennom flomtunnelen under Voss går jazzen

gjennom flomtunnelen under Voss går Ljøsnahallingen

etter sagnet er Ljøsnahallingen

den hallingen vestlandsmartyren Anders Lysne utsang

i all sin villskap mens han danset på skafottet på rakkarhaugen i Bergen i

minuttene før øksen falt over hans hode den 1. juni 1803

Ljøsnahallingen, dødsrallingen

den fordømte Anders Lysnes siste protest,

han utsier sine siste ord

haovet mitt kan gao, men kongens ord mao stao!

før han av all kraft utsynger sin uhyggelige halling

og bruddstryket går i buen i felen en slegge i hodet

som en slegge i bue som kneiser mot planken som en øks i bue

høyt over gitarhalsen

sånn går ljøsnahallingen, ljøsnajazzen den går, ljøsnahallingen går

som et skred over e16 går ljøsnahallingen

som et ras over e16 går ljøsnahallingen

som et sprang over e16 går ljøsnahallingen

men først går den som en slegge, som en slegge går den mot stein

Veibyggeren Anders Lysne kjører sleggen mot steinen,

en kile i sprekken over hodet en bue

den lange bevegelsen så sakte i luften

først rett over steinen øker farten til sleggen

klanket gir ekko, det gnistrer fra sleggen

steinstøv i nesen og steiner i øyne

i vippene steinspon og skuldrene gløder

opp bue klank, opp bue klank

i time etter time de dumpe klank

opp bue klank

steinene deles

steinene tumler, de samles i røys

steinene de tumler ut i veien

steinene raser ut i veien

opp bue klank ras tuml klakk

klank steinene tuml

Anders Lysne spiser av lefsen

lent mot sleggen

Anders Lysne drikker av ølet

lent mot sleggen

med hest og med kjerre langs e16

gjennom bakken opp går kongens marmor

fra vognen foran et brak og et tuml

og bakplanken knekker den knekker som kvist

opp den bratteste bakken går vognen med steinen

steinblokken tumler fra vognen og nedover kleiven

og bak vognen i bakken går hesten til Anders

og marmoren knuser kneet til hesten

som bjørk, som kvist, med samme lyd

knekker kneet til hesten

hesten den kneler

under kongens marmor

hesten den knuses

under kongens marmor

og igjen må sleggen gå i sin bue

under lærdalshestens øre der bor det en tinning

en dumpere, dødere lyd fra sleggen

når jernhodet treffer hesten sin tinning

Langs e16 må Anders Lysne avlive hesten

og Anders Lysne skriker med sleggens bue

og sleggen den knuser hestens tinning

og før øksen faller over Anders Lysnes hode

går Ljøsnahallingen ljøsnajazzen går

for det som er ute vil inn nå

med sleggens kraft

det som er ute vil inn nå

med sleggens kraft

det som er oppe vil ned nå

med sleggens kraft

den rolige elven skal komme

med sleggens kraft

fjellsiden over oss vil ned nå

med rasets kraft

er du klar over at man faktisk kan spille

helt svakt

med sleggens kraft

er du klar over at man faktisk kan spille

helt vart

med sleggens kraft

som bekken er til flommen

er jazzen til ljøsnahallingen

den går den går

som en slegge

som en slegge mot stein

går ljøsnahallingen