Det var nok fleire enn Nils som kommuniserte med si indre jazz-sjel undervegs i reisa mot Baboon Moon. Stemninga i det mørke og dynamiske lydlandskapet saman med stjernehimmelen på scena leiar oss mot freistingar i det fjerne. Sjølv om ein blei utfordra til ettertanke var det fortsatt parti som var roleg og behageleg.
I dei meir rocka partia klarte Nils Petter Molvær på imponerande vis å trenga igjennom den kompentente lydmuren Erland Dahlen og Stian Westerhus implementerte med henholdsvis trommer og gitar. Alt i alt har Molvær imponert og me gler oss til neste plate og neste besøk.
