Her kan du lesa Randi Fuglehaug sin opningstale til årets festival:
Agnes Tveit elska Vossa Jazz. Hadde det berre ikkje vore for musikken.
For dei som ikkje kjenner til Agnes Tveit, som desse orda altså handla om, så er ho vossing, journalist – og hovudpersonen i krimbøkene mine. Den nyaste romanen heiter Tonedød og har handling frå festivalen eg er så heldig å få lov til å opne i kveld.
Eg elskar nemlig òg Vossa Jazz. Både på grunn av musikken, og på grunn av alt musikken fører med seg.
Vossa Jazz har vore der så og seie heile livet mitt.
Som barn fekk eg mitt aller første stjernemøte då handballaget mitt delte ut nellikar til festivalgjestane og eg trefte sjølvaste Steinar Ofsdal på stasjonen.
Som tenåring såg eg misunneleg og lengtande etter alle dei svartkledde, kule tilreisande folka som forsvann inn på Park med ein eim av raudvin og sigarettrøyk etter seg.
Lenge før eg var gammal nok til å gå på festivalen sjølv, hadde eg same forhold til Vossa Jazz som eg hadde til bar asfalt og hestehov: Det var eit av dei aller beste vårteikna.
Men det var meir enn det: Vossa Jazz var også eit glimt av den store verda i den vesle bygda vår.
Og då eg endeleg blei gammal nok til å sleppe inn sjølv, opna verda seg opp for meg. Det var som om New York hadde snike seg inn dørene på Pentagon, som om Berlin hadde tatt over Fraktgodsen. Det var som om alle i Pianobaren såg litt råare ut enn elles.
Mange gonger, enten eg var på Vossa Jazz som gjest eller som frivillig, blei eg ståande som sild i tønne i eit av konsertlokala, med høg musikk rundt meg på alle kantar, og kjenne meg så intenst stolt over at den i mine auge litt trøytte plassen eg kom frå, var vertskap for eit så fantastisk arrangement.
Som vaksen, og no som eg ikkje er fastbuande her lenger, har festivalen blitt noko å reise heim til. Den har blitt ein av dei tinga eg skryt hemningslaust av når eg fortel folk om alt det spennande som skjer i den vesle heimbygda mi.
For Vossa Jazz vil for meg alltid vere akkurat det: spennande. Derfor syntest eg òg det passa fint å snike eit aldri så lite drapsmysterium inn på festivalprogrammet. At eg i Tonedød tar livet av Marta Tverberg, den verdskjente, lokale og litt kontroversielle jazzsaksofonisten midt under framføringa av tingingsverket, er altså utelukkande godt meint. Eg håper de tar det som eit kompliment!
Og sjølv om festivalen sørgjeleg nok blei korona-avlyst og -utsatt dei to åra eg hadde planlagt å snike rundt i kulissane og gjere research, er eg så inderlig glad for at Vossa Jazz i år endelig får lov til å vera akkurat sånn som Vossa Jazz skal vera: ein folkefest med yrande liv, med altfor lange køar i baren, med samtalar i så mykje støy at den du snakkar med er nøydt til å spytte deg i fjeset for å gjøre seg forstått – og, viktigast av alt, med musikalsk føde av absolutt ypparste kvalitet, servert av dei beste artistane frå både inn- og utland.
I kveld sit det sikkert mange ungdomar rundt omkring i bygda og er misunnelege på storesøsken eller foreldre som er ute på «jazzen», og som utolmodig gler seg til dei òg skal få oppleve denne festen, til dei sjølv skal smake på verda.
Så heldige me som veks opp her er, som får alle desse nye impulsane.
Så heldig bygda er, som ein gong i året veks seg så mykje større.
At verda er vid, men Voss er vidare, er kanskje aldri så sant som i palmehelga. Og det gjeld enten du er på festival på grunn av eller på tross av musikken.
Velkomen til vårens vakraste eventyr. Velkomen til Vossa Jazz 2022!
