Til deg som ikkje fekk oppleva opninga til årets festival og du som gjerne vil få den med deg ein gong til; her er talen til Erlend O. Nødtvedt!

et ukatalogisert lydbånd i en avlagt kasse
på loftet i Arne Bjørndals samlinger på Griegakademiet
er nettopp gjenfunnet
Ljøsnahallingen er gjenfunnet
og hvis Ljøsnahallingen ikke går inn under det utvidede jazzbegrepet
så går ingenting under det utvidete jazzbegrepet
er jazzbegrepet utvannet
det er i hvert fall fuktig
der det flyter
gjennom flomtunnelen under Voss går jazzen
gjennom flomtunnelen under Voss går Ljøsnahallingen
etter sagnet er Ljøsnahallingen
den hallingen vestlandsmartyren Anders Lysne utsang
i all sin villskap mens han danset på skafottet på rakkarhaugen i Bergen i
minuttene før øksen falt over hans hode den 1. juni 1803
Ljøsnahallingen, dødsrallingen
den fordømte Anders Lysnes siste protest,
han utsier sine siste ord
haovet mitt kan gao, men kongens ord mao stao!
før han av all kraft utsynger sin uhyggelige halling
og bruddstryket går i buen i felen en slegge i hodet
som en slegge i bue som kneiser mot planken som en øks i bue
høyt over gitarhalsen
sånn går ljøsnahallingen, ljøsnajazzen den går, ljøsnahallingen går
som et skred over e16 går ljøsnahallingen
som et ras over e16 går ljøsnahallingen
som et sprang over e16 går ljøsnahallingen
men først går den som en slegge, som en slegge går den mot stein
Veibyggeren Anders Lysne kjører sleggen mot steinen,
en kile i sprekken over hodet en bue
den lange bevegelsen så sakte i luften
først rett over steinen øker farten til sleggen
klanket gir ekko, det gnistrer fra sleggen
steinstøv i nesen og steiner i øyne
i vippene steinspon og skuldrene gløder
opp bue klank, opp bue klank
i time etter time de dumpe klank
opp bue klank
steinene deles
steinene tumler, de samles i røys
steinene de tumler ut i veien
steinene raser ut i veien
opp bue klank ras tuml klakk
klank steinene tuml
Anders Lysne spiser av lefsen
lent mot sleggen
Anders Lysne drikker av ølet
lent mot sleggen
med hest og med kjerre langs e16
gjennom bakken opp går kongens marmor
fra vognen foran et brak og et tuml
og bakplanken knekker den knekker som kvist
opp den bratteste bakken går vognen med steinen
steinblokken tumler fra vognen og nedover kleiven
og bak vognen i bakken går hesten til Anders
og marmoren knuser kneet til hesten
som bjørk, som kvist, med samme lyd
knekker kneet til hesten
hesten den kneler
under kongens marmor
hesten den knuses
under kongens marmor
og igjen må sleggen gå i sin bue
under lærdalshestens øre der bor det en tinning
en dumpere, dødere lyd fra sleggen
når jernhodet treffer hesten sin tinning
Langs e16 må Anders Lysne avlive hesten
og Anders Lysne skriker med sleggens bue
og sleggen den knuser hestens tinning
og før øksen faller over Anders Lysnes hode
går Ljøsnahallingen ljøsnajazzen går
for det som er ute vil inn nå
med sleggens kraft
det som er ute vil inn nå
med sleggens kraft
det som er oppe vil ned nå
med sleggens kraft
den rolige elven skal komme
med sleggens kraft
fjellsiden over oss vil ned nå
med rasets kraft
er du klar over at man faktisk kan spille
helt svakt
med sleggens kraft
er du klar over at man faktisk kan spille
helt vart
med sleggens kraft
som bekken er til flommen
er jazzen til ljøsnahallingen
den går den går
som en slegge
som en slegge mot stein
går ljøsnahallingen