PROLOG TIL ÅPNINGEN AV VOSSAJAZZ 2026
Av Ketil Bjørnstad
Vossa Jazz!
Bare navnet! Hvilken kraft i selve ordet.
Alle s-ene og z-ene. Som da Jon Christensen slo på
de unike cymbalene sine. Det gjorde ham verdensberømt.
Vossakorv. Vossabrygg. Ull-undertøyet til Kari Traa. Javel.
For ikke å glemme Astrid Lødemel, som alle som elsker alpint kjenner. Og alle de andre. Musikere, diktere, sangere, malere, felespillere, flogvitere, språkforskere og venner. Hangglidere, fallskjermhoppere, freestyle-kjørere, fjellklatrere, sauebønder, hele dette vossa-skredet av sterke navn:
Knud Bergslien, Osa-slekten – Hermine, Liv og Sigbjørn, Bryn-søstrene, som
også går med språkfanen høyt hevet. Alle de andre jeg burde nevnt, som jeg ikke kan nevne, for da fornærmer jeg enda flere av alle de andre, som jeg hadde glemt, eller ikke engang visste om. Jada, Sjur Røthe, Linda Eide, Skjeldal, Skjervheim,
Gjerdåker, Berit Opheim og, herregud: Per Sivle!
Berre ein hund. Livet er no det likaste lel.
For ikke å snakke om Tore Brunborg!
Nei, det går ikke an å favne hele Voss og Voss kommune i en prolog en gang. Men dette skal være en sang. For Vossajazz er også verdensberømt. Ikke noe jeg har drømt. Men en musikk som også har rømt, fra hjemstedet sitt, til andre plasser på jorden. Vi vet om dere, ikke bare oss pinglene i Oslo, som er mer sjenerte, mer klossete, og har mindre kraftige navn , men som også kommuniserer med jazzelskere i alle verdenshjørner. Og hvorfor? Fordi Lars Mossefinn og Asle Haaland hadde hørt Miles Davies og Dexter Gordon i Montreux i 1973. Og hva vet dagens unge om dét? Det som skjedde på slutten av sekstitallet, og på begynnelsen av syttitallet, da jazzen eksploderte i alle retninger, fra alle retninger.
Jazzens egne språk og setninger! Davies, Jarrett, Corea, Zawinul, Hancock, Carla Bley, George Russell og alle andre jeg skulle nevnt. Garbarek, Rypdal, Andersen, Bjørnar Andresen og Finnerud trio! I 1974 skulle det skje. Vossajazz på alvor, selv om det var World Cup-renn samtidig. Jazzmusikk og ski. Og jeg, som aldri har hatt på meg slalåmstøvler, men likevel skrevet bok om Kajsa Vickhoff Lie!
Grunnen var Jean Claude Killy. Han som kunne brekke foten rett før mål, og
likevel vinne. Men vi andre var ikke ute, vi var inne, i klubbene og konsertsalene.
Det var jazzen vi søkte. Først førti år senere fikk jeg vite om Ingemar Stenmark.
At han kjørte storslalåm dagen etter meg. Men jeg spilte piano på barmark. Jeg visste ikke engang at det var World Cup samtidig. Jeg var bare den aller heldigste, som fikk komme til Vossa Jazz aller første gang. Og det var en klang av noe stort, der nede ved Vangsvatnet. Georg Johannesen og Jan Garbarek. Og jeg, som ennå ikke hadde sceneskrekk, men sto i bakteppet på scenen og ventet utålmodig på at Mal Waldron skulle bli ferdig med sitt sett, og ikke gjøre flygelet jeg også skulle spille på etter ham, ustemt. Jeg kom med et svakt kremt. Jeg visste ingenting om denne mannen, at han var Billie Holidays siste pianist, og den første som spilte inn plate for Manfred Eicher og ECM. Og da han endelig var ferdig, ga vi hverandre en klem. For en arroganse fra en altfor selvsikker pianist og forfatter som ville opp og frem! Jeg så ham aldri mer igjen.
«Fleischer kom fra Voss, han kom til Norges største by. Han hadde hørt at
det var dit man dro for å bli født på ny.» Fleischer, som med sitt fortvilede
selvmord på Tjuvholmen, fjerde påskedag 1884, markerte starten på bohem
bevegelsen, med vennen Hans Jæger i spissen. Fremtidens for tidlig fødte barn, kalte de seg. Men Vossajazz kom ikke for tidlig. Vossajazz kom akkurat da dere kunne treffe planken og sveve i luften av alt dere klarte å skape etterpå. Selv satt jeg med den fabelaktige og vakre saksofonisten Calle Neumann i baren på nettopp Fleischers hotell noen timer etter min første konsert på Vossajazz. Vi drakk oss til mot, fordi vi skulle over Hardangervidda i full storm på Bergensbanen. En øvelse i tillit, for to Oslo-gutter. Og muligens litt sjanglende steg vi om bord i nattlugar-vognen, åpnet døren forsiktig og så at det allerede lå en tolvåring i midtkøyen og stirret på oss med forskremte øyne. To halvfulle og opprømte jazzmusikere, stinkende av Vossabrygg, einerlåg og kveik, var nok ikke det beste selskapet han hadde ønsket seg. Og når vi smilte så vennlig som vi bare kunne for å berolige ham, så vi vel mest av alt ut som Jack Nicholson i «Shining. Ondskapens hotell.» Men jazz gjør ingen mennesker onde. Jazzen åpner opp. Og det visste Calle Neumann, den eldste og mest erfarne av oss. Så da han selv lå der i køyen og kjente at lukten av Vossabrygg ble for sterk, lente han seg ut fra overkøyen for å åpne vinduet for frisk luft. Han glemte at vi var på Finse, 1222.
Snøføyken blåste inn i rommet med full kraft, mens vinden ulte. Og nå var det ren skrekk i den stakkars guttens øyne. «Unnskyld,» sa vi. «Unnskyld.» Calle smilte sitt elskeligste smil, og jeg begynte å synge «Å ajaja boff.»
Ja, hoff. Vi sovnet til slutt. Og gutten fikk en stor plate med melkesjokolade fra oss, før han møtte sine foreldre på Østbanen i Oslo, noen timer senere. De stirret skeptisk på oss. Ingen problemer, forsikret jeg dem. Vi er bare jazzmusikere.
Men fortsatt kan jeg våkne om natten og tenke på Waldron og alt dette. Som om jeg hadde tatt noen ekstra dråper med skammens pipette. Som om hele ansiktet brant. Men det var noe annet som jeg fant, i Vossa Jazz dette første året. Det som også var navnet på Waldrons solo-plate på ECM: Free at last! Og derfor: Hvor mye har ikke Vossajazz betydd for musikere i alle aldre, fjernt fra alt skvalderet, og alltid oppsatt på å bringe de unge og ukjente frem, gjennom alle bestillingsverkene som ble en frigjøring for dem. Grace, for min egen del. Et uforglemmelig mirakel. Lydopptaket fra denne konserten som alene bragte oss over hele Europa, fra St. Petersburg, til Svalbard og Montreal. Og det er dette Vossa Jazz gjør. Dere tør! Dere våger å satse på det uprøvde, det usikre. Det som ikke er kalkulert suksess. Men det som er annerledes. Dere satser på det dere selv hører og liker. Og i motsetning til dagens medietrend vil dere ikke at alt må være konkurranse, at for at noen skal vinne, skal noen ut, en etter en. Dere vil at vi skal komme inn, en etter en! Free at last!
En viktigere kulturoppgave finnes ikke for noen av oss.
Men det viktigste vi vet, er at denne gaven, denne kraften, kommer fra Voss!
