Av og med Cecilie Løveid
Ærede publikum!
Ærede jubilerende publikum!
Det er en stor glede for meg å stå her. Dere lurer ikke på hvorfor. Eller kan hende. Dere lurer. Det er noe med tradisjon.
Jeg er altså resirkulert. Det er ikke et nytt begrep, å resirkulere, men det er ikke hver dag man har femtiårsstøvler på seg. Det er ikke hver dag man får åpne en jubilerende jazzfestival. Jazzzfestival. Jeg sto her for femti år siden også.
Eller var det meg. Eller var det Rolf Sagen, Georg Johannessen. Eller meg. Ikke så lett å invitere dem.
Den gangen her på Vangen nittesyttitre, forsto jeg nok ikke noe som helst annet enn at jeg skulle delta i en slags jazz og lyrikk-seanse. Jeg husker ingen ting. Ikke dere heller, var dere født?
Jeg husker jeg trodde på frigjøring, jeg trodde det var en smal sak at svarte og kvinners rettigheter bare økte og at alt kom snart til å likestilles. Nå tenker jeg at det er rart å si svarte og jeg har fra en venn at å si kvinne heller ikke r helt ok
Joda. Jeg husker masse, jeg husker masse folk, jeg husker min treårings stemme helt der bakfra som ropte Der er mammaen min!
Ja for sånn var det den gangen. Små fargerike barn fikk gjerne være med. Eller måtte være med. Men musikken?
Den er landet og fornye, landet og fornyet, i buer
Buer, bågar, vi har arkitektoniske buer, gjerne utført i kleberstein, gjerne utført i noe verre, som i Stonehenge fra stein og bronsealder, før the key stone ble lurt inn og holdt oppe og andre steder i vår verden, som fanger solstrålene, som er kalender, helt til man fant ut at man kunne lage solur, kunne lage armbåndsur, eller hvorfor ikke, gjøk-ur.
Så det er ikke materialet om å gjøre. Det kan være musikk, med og uten noter.
Jeg visste ikke så mye om den slags for seksti år siden. Da kunne jeg stemmen og trompeten til Luis Armstrong og stemmen til Ella Fitzgerald, samt, da de platene var dratt ut av leiligheten med fetteren min som øvde for mye på kornett, så det var ikke vanskelig det var lett, jazzet Lille Grethe videre
Jeg tenkte heller på dikt. Jeg leste ROMANSKE BUER, eller Romanska bågar som diktet heter, av Tomas Tranströmer. Jeg husker jeg så han komme slepende med seg selv holdt oppe av sin kone hun snakket for han og smilte for han og i det hele tatt, skrev for han? Vi så de to fra et vindu, de gikk der nede på gaten, snart kom de opp hvor vi var, alle forfatterne som skulle lese. Alle de svenske forfatterne klappet for Tomas som ikke kunne lese, og jeg klappet, jeg som aldri hadde hørt ham lese.
Nå har jeg stjålet Romanska bågar, for vi stjeler ganske grovt vi diktere også
På fjorten linjer tar det med seg alt som gjør meg fornøyd med å lese en ikke perfekt med hvem bryr seg, sonette alt som trengs for å skildre en religiøs religiøs? Nå. Opplevelse eller for å skildre at alle fant dette i seg selv, romanske buer.
Hvor skal jeg reise for å finne mine buer?
Til Vøringsfossen! vil vi fare.
Der er de romanske buene våt luft. Regnbuebroer.
Der knuser luftens tårer mot spissen av solstrålen. Der er ingen bygg pisket frem.
Der kommer halvgudene våre halvgudinnen Märtha Louise og han kjendisen i hver sin bærestol, de er instruert til å gå så langt frem til kanten som de kan, og der står det en fyr som forsøker å forsvinne inn i navlen sin, der stiger alle rundt og
Over for så vidt, det er bar å dra dit og se etter i regnbueskummet
Det tar mer enn fjorten linjer for å skulle kunne si dette
som jeg har på tungen
Eller fjorten til.
La oss se
Sammen med: Mr og Mrs Jones, Herr Tanaka og Signora Sabatani
Och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt
Ideen jeg fikk akkurat nå er at Mr and Mrs Jones, Herr Tanaka og Signora Sabatini alle er med oss i kveld, helt sikkert, vi er her, og vi åpner den femtiende Vossajazzen under disse buehvelvene, disse åndelige fellesskap av folk og toner, musikk og vennskap,
