Her kan du lesa Lars Saabye Christensen sin opningstale til årets festival:
Kjære musikere og lyttere!
Jazz er noe som ennå ikke finns, som ikke har hendt, som fremdeles ikke er spilt. Jazz er bevegelse, slik all musikk er bevegelse. Jazz er de mjuke kantene som slipes langs samspillets presise øyeblikk. Jazz er et annet sted og det er dit du må. Så må du videre. Jazz er i slekt med urmakernes fag. Jazz er tid. Jazz er hele tiden å legge noe bak seg, uten å glemme, vel å merke, uten å glemme. Jazzens erindring er temaet som tar deg igjen eller som du kommer tilbake til. Jazzens erindring ser framover. Jazz er i slekt med paraplymakernes fag. Paraplyer virker også i sol. Jazz er pinnsvinene i hagen som sloss mot den fjernstyrte gressklipperen. Jazz er i slekt med skriften. Skriften er også bevegelse. Kommane er språkets slagverk. Vi vet hvor vi skal, men ikke hvordan vi skal komme oss dit. Det er jazz. Det er språk. I stemmen hører poesien hjemme. I korene finner fortellingen sted. Jazz er disiplin. Du må være i slag. Du må være på slaget. Du må være der slaget står. Det er der det står på spill. Jeg var engang der slaget stod: 21. oktober 1969 i Universitets Aula i Oslo. Mellom Munch historien, alma mater og solen ventet kontrabass, trommesett og flygel, et perfekt stilleben. Så kom instrumentenes eiere, henholdsvis Ray Brown, Ed Thigpen og Oscar Peterson, en firhendig kanadisk bjørn som brøt fartsgrensene før han hadde satt seg. Jeg lærte et nytt ord, det svingte, ikke som i danseskole, ikke som i innegym og heller ikke som i elektrisk barbermaskin, det svingte som i jazz, slik bare jazz kan svinge, og det som svinger kan like gjerne gå sakte, være lavmælt, eller stå med ryggen til, det er som sagt selve slaget det kommer an på, slagets sammenheng, slagets sosiale liv, så å si, og det er derfor rimelig å hevde at jazzen også er i slekt med veddeløp, skiflyvning, stafett, hagestell, akustisk kjærlighet, hjertetransplantasjoner, telegrammer, isfiske, drømmetydning og brevduer. Nok om det: Jazzen ble i sin tid smuglet inn i Norge av sjømenn, musikere, handelsreisende, sirkusartister, forbrytere, kelnere og annet godtfolk, og fant etter hvert sine egne, egenartete toner i møtet med den nordiske mørketiden, tausheten, naturen, folkekunsten, sin egen sving, så å si, og i dette omfattende og radikale møtet har også forfatterne sin selvskrevne plass; norsk modernisme kan vanskelig tenkes uten jazzen, slik fravær av musikk er litteraturen absolutt fremmed. Jeg vil si at gjensidigheten er grenseløs. Personlig har jeg ennå ikke helt forlatt Universitets Aula, og akkurat som Magritte, tror jeg det var, det kunne like gjerne vært Munch, svarte da han ble spurt om hvorfor han malte, fordi jeg ikke har en hale å logre med, sier jeg når noen spør meg hvorfor jeg skriver: fordi jeg ikke spiller piano. Men jeg er god til å høre på. Og jeg gleder meg til å lytte. Å lytte er også en disiplin. Å lytte sammen er jazz. Jazz er det individuelle kollektivet. Jazz er den ene som gjør den andre bedre. Jazz er Voss. Jazz er oss. Vi er Voss. Velkommen til Vossajazz.
Lars Saabye Christensen
