Foto: Sigvor Mala, Vossa Jazz
Foto: Sigvor Mala, Vossa Jazz

Opningstale 2011

Av og med Dagfinn Nordbø

Jeg var på min aller første jazzfestival i 1974, for å oppleve Billy Cobham, trommisen over alle trommiser. Billy Cobham var kongen av fusion og spelte trommer så vanvittig at han kunne gjort all krig mellom nasjoner overflødig, du kunne bare satt fra deg Billy på grensa med et digert trommesett og rikelig med trommestikker, – alle kranglefantene hadde heist det hvite flagget med en gang. Men da professor Cobham hadde blåst huet av oss og nesten fått lokalet til å ta av i vinglende kurs mot verdensrommet, tenkte jeg at det kunne vært ålreit å snuse litt på de andre konsertene også… – Jazz liksom- Jazz? – Okei og dermed havnet vi på Art Ensemble of Chicago.

Det var da jeg hørte dem jeg for første gang tenkte: Hva ere disse jazzfolka egentlig driver med? Erem spenna gærne hele gjengen? Harem bier under panseret? Bees in the bonnet? Jeg mener, på scenen løper det rundt en kar med legefrakk og stetoskop og speller trompet, mens resten av bandet stiller i full krigsmaling og ser ut som om de driver med hønsevoodoo? Hva er meninga med dette her? Går disse folka her løs til daglig? Kommer de fra en fjern, avansert jazzplanet i en uoppdaget galakse, som hver dag lander i usynlige romskip og setter fra seg et visst antall koko jazzmusikere rundt omkring på jordkloden? Er dette et intergalaktisk okkupasjonsforsøk, der mystiske jazz-aliens skal overta herredømmet ved å smyge seg inn i øregangene våre? Ja jeg var etter hvert temmelig bombesikker på det, og noe annet jeg var helt sikker på, var at jeg måtte ha mer. Mye mer. Jeg snubla inn på en konsert med Niels Henning Ørsted Pedersen, så Jan Garbarek og så Sonny Rollins, og det var det. Jeg var solgt, frelst, betatt, besatt, hjelpeløs og ufrivillig blindpassasjer på et jazzskip, lastet med galskap, poesi, latter, tristhet og omvendt. Jeg var okkupert, innenfra. Jeg hadde fått Jazzberger. Jazzbergers syndrom, forårsaket av et musikalsk virus fra det synkoperte ytre rom, og jeg haika hjem i ørska. Dagen etter bar jeg med meg alle hardrockskivene mine til Ringstrøms Antikvariat og bytta dem i jazzskiver. To mot en. To Uriah Heep mot en Miles Davis. Jeg angrer ikke.
Jeg husker jeg kom hjem fra skolen hver dag og la Keith Jarretts «Facing You» på platespillern, det hørtes ut som et speeda ekorn som løp over tangentene. Men vakkert, vakkert. Vakrere enn alt annet jeg hadde hørt.

Jeg satt fra nå av på første rad ved absolutt alt som var av jazzfestivaler, jeg sov i vasstrukne tomannstelt, stappfulle ungdomsherberger og svette gymsaler, og hele tia stilte jeg meg det samme spørsmålet? Hva er det med disse folka – hva ere det for noe? Året etter, på et teppe i en park sitter Don Cherry og blåser i en lommetrompet, ved siden av sitter kona hans Moki og klimprer på en tambura, Arild Andersen speller smilende bass med en halvrøyka Teddy uten filter i munnviken og ved siden av ham igjen, Frank Lowe, et jordskjelv av en musiker som får saxen til å høres ut som hundre elskovssjuke elefanter med rabies. Det er hinsides. Det er år null. Det er år null komma null i livet mitt, alle ting begynner her.

Teppet går opp, Radka i en rød kjole. Siden blir heller ingenting hva det var. Jeg bare må ha mer. Mer. Jeg får se Charlie Mingus spelle bass som en gud – og at gud har pølsefingre på størrelse med Vossakorv.

Og så – Mingus sin pianist Don Pullen begynner å gjøre solo med albuene, så med begge underarmene, tilslutt med hele kroppen. En gal manns ferd mot jazz. «Goodbye Pork Pie Hat» og så temposkifte, raskere og raskere, «Sue´s Changes», Pullen lager hakkemat av flyglet, alt som er igjen av flyglet er pellets, kom og hent, gratis flygelpellets noen fyrer med ved, vi fyrer med flygel, folk strømmer ut, inn og fram, kinosalene blir for små og puslete, hele folket på jam er jobb nummer en, jazzen inntar plassene og klar ferdig gå overtar idrettshallene Voss. Alperin. Shilkloper. Det blåses på horn så alle sauene og geitene i hele Hordaland kommer strømmende fra dei gamle fjell i syningom og ned til Voss Sentrum, to hundre tusen sauer og geiter ringer med bjellene og ingen av dem har gyldig billett men alle vil inn, sju svarte spælsauer tar saken i egne hender, slår ned en vakt, rapper backstagepasset hans og står nå på to bein i sceneinngangen, for de vil høre Misha Alperin på piano og Shilklopers horn. Og se der, midt i trafikken kommer folkemusikken, Kirsten Bråten Berg stever over vannene mens Frode Alnæs wahwahpedal får ørretene i Vangsvatnet til å synkronhoppe opp mot den blå himmern med gattfinnen i sju fjortendels takt. Millom bakkar og berg utmed synth-bass gjør Voss til en ultrapsykedelisk trykkjazzkoker, et himmelstormende compact game med livet som innsats Knut Reiersrud på gitar og Paolo Vinaccia på perk, og sånn cirka midt i trykkkokeren er jeg, jeg merker at jeg har en kroppstemperatur på 1137 grader, jeg må ut, jeg må ut, ut!

Jeg går til vannet, setter meg ned med en sigg og spør meg sjøl enda en gang: Hva er det med disse jazzfolka? Hva er det de vil med oss? Med meg? Er dem spik spenna gærne hele gjengen? Harem bier under panseret? Hvor er dem? Hvor har dem tenkt seg hen? Og så, endelig, der, mens jeg ser utover vannet, i et kort stjernesekund skjønner jeg det, det er pompøst som faen, men jeg sier det likevel, dette er jo tross alt en prolog i et kulturhus: Reise. De vil reise. Mysterious Travellers.

Når disse folka tar opp instrumentene er det alltid begynnelsen på en tur ingen veit hvor ender, de vil bort, vekk, ut, opp, inn, ikke samma sted, jazzfolk, mystiske reisende og romantiske krigere, ett bein på jorda, ett bein i himmern, og ny flis i saksen. Og altså… bier under panseret.

Trur jeg da. Etter dette Buddha-øyeblikket søker jeg asyl på Cafe Stationen. Jeg er tørst, så jeg crawler fram til baren – og bestiller hundre tusen øl.

Ved siden av meg i baren står det en dame. Ettersom jeg hadde drukket hundre tusen øl husker ikke helt nøyaktig hva jeg sa til henne der og da, men helt gæernt kan det ikke ha vært, for fem år seinere har vi to guttebarn, tenk at de er født, sannsynligvis ville de aldri vært født, hvis ikke noen skrullinger hadde fått ideen om å lage jazzfestival på Voss. Ja, kjære venner: Jeg har mye å takke Vossajazz for. Mye. Takk!